Uke 50 (men egentlig ca. uke 192)

Hele gjengen var veldig spente på hvordan turen til Ho Chi Minh City (Saigon) ville gå. Tapre Ola i rullestol med brekt ben, en by som skulle være helt stengt pga feiringen av Chines New Year, eller Tet som vietnameserne kaller det. Det gikk over all forventning, byen var pyntet og rengjort for Tet, trafikken var utrolig behagelig. Dere leste riktig, trafikken var behagelig. Vår guide kunne fortelle oss at dette var hans favoritt helg i byen, stille og rolig og nesten ingen søppel. Tet er den viktigste høytiden i året for vietnameserne, blomsterprakten og humøret på alle var rett og slett sprudlende. Det var heller ikke noe å si på shopping mulighetene. Som den fremsynte mannen Trond er hadde han bestilt to kofferter pr. familie til innsjekking til Ho Chi Ming City og tre kofferter til hjemturen. Takk Trond. Nå overlater vi resten til bildene.

 

En glad og spent gjeng som akkurat har landet på Tan Son Nhat Internationale Airport.

         

Vi bodde på Grand hotel Saigon, de kunne by på et forrykende Lion dance show. Showet hadde den tradisjonelle løvedansen og dragedansen, akrobatikk, farlig lek med kniver og en del andre stunts. Her knuser de murstein med en slegge på magen til denne modige karen. Magne stod å filmet løvedansen, da "løven" falt. Det er ikke ofte de faller og det så utrolig vondt ut. De ristet på potene, klatret opp igjen og fortsatte, så det gikk visst bra. At de gutta var vant med litt juling så vi klart når de tok av seg på overkroppen.

 

Her er Magne på vei ned i Cu Chi tunnelen. Han kom opp og fortalte at det var trangt og klamt. Tunnelsystemet er på totalt ca 200 km og "boligene" i opp til tre etasjer: 3, 6 og 9 meter under bakken. Vietnameserne er utrolig stolte av tunnel systemet, med god grunn synes vi. Nå står de igjen som et symbol for besluttsomhet, visdom, stolthet og ikke minst motstanden mot undertrykkelse. Vi kaller det Vietnam krigen, vietnameserne kaller det Amerika krigen (1965-1972).

 

Christina og Magne i en av tunnelene, synes at den ser stor ut på bildet. Det føltes ikke slik da vi var der nede med 90 cm høyde og 60 cm bredde. Laget litt ekstra stor for turister, etter 10 meter med krabbing måtte jeg opp.

En ting er sikkert, du skal aldri undervurdere din fiende, selv om de har begrenset med midler. Her en felle som vietnameserne har satt opp for amerikanerne. Du går, det eneste du ser er gress og vips så flipper gresset. De hadde utrolig mange av disse fellene, noen for å drepe med en gang, andre for å skade forskjellige kroppsdeler. Ved en av fellene hørte man et stort stønn fra de mannelige turistene, der guiden stolt proklamerte "yes gentlemen, after this you are a lady boy". Listig, dristig og geni(t)alt.

Vi møtte på kjentfolk, så da ble det gruppebilde. De hadde pyntet paradegaten med de mest fantastiske blomsterkreasjoner man kan tenke seg, alle var ute for å titte og ikke minst lukte litt. Her er Magne, Øistein, Malin, Sonja, Trond, Anne, Ammi, Ola, Peder, Jenny, Julia og Christina.



Vi hadde flere sykkelturer rundt i Ho Chi Minh City, Christina elsket det. Utrolig flott måte å se byen, menneskene og livet på :-)
 

Christina i Tao Dan Cultural Park. Slangene er laget av små tørkede blomster til ære for det nye året, som er slangens år. Det var ganske merkelig å feire nyttår igjen, med fyrverkeri, gratulasjoner og alt annet som følger med.

Her er vi i Thien Hau Temple, masse mennesker som sa sine bønner og veldig mye røyk. Det som dere ser henger i taket er røkelse spiraler som de tenner for å kommunisere med sine døde slektninger ved at de henger på lapper hvor de skriver informasjon eller kommer med ønsker. Disse kan brenne opp til en uke, snakk om å mase.

Christina skulle bare sitte ned for en liten pause da en fugl kom og satte seg på henne. De ble gode venner og den likte å bli kost med. Mor sto som vanlig klar med kamera og antibakteriell flasken. Det vi fant ut i ettertid var at fuglene blir solgt ute på gaten og sluppet fri. Dette er et symbol på fromhet og sympati! Vi tror ikke dyrevernet i Norge ville ikke vært helt enige i dette.

Heldig for Magne at Christina fortsatt synes det meste pappaen hennes gjør er kult. Han kjøpte seg to nye hjelmer for å bruke i slalåmbakken hjemme. Det er ennå 1 år til han kan bruke dem, så vi får håpe at kul-heten holder.

 

Så takket vi familien Bjørshol for en utrolig flott tur og hyggelig selskap. For andre som reiser til Hoi Chi Minh har vi ikke problemer med å anbefale Grand Hotel Saigon, men maten var ikke noe særlig (selv om frokosten var bra). Redningen er over veien, gå til Jaspas restaurant. Hvordan de har klart å hoste opp en kokk som lager så god mat, en creme brulee som smelter på tungen og servitører som snakker kjempebra engelsk aner vi ikke. Jeg lovet også å nevne kaffen, den beste kaffen som kan oppdrives i Hoi Chi Minh City. Ønsker man vietnamesisk mat så gå til Hoàng Yèn den er også rett over gaten, 2 millioner brukte vi der! Høres mye ut, men når man tar bort 3 nuller, deler resten på 4 og tar i betraktning at vi var 8 stykker med veeeldig mye mat, ja - da var det slett ikke så ille likevel.

Vips så var vi tilbake i KL. Jeg spurte Magne pent om vi kunne droppe Valentine`s day, han tok gladelig imot tilbudet og forslo at vi heller dro på Water hole hos ambassadøren. En utrolig flott kveld hvor vi fikk truffet nye mennesker og gamle venner. Spesielt hyggelig å treffe Alvhild igjen og vi ønsker henne en god tur tilbake til Jemen. Vi tar av oss hatten og takker for at du prøver å gjøre verden bedre, vi heier på deg (du må love oss å være forsiktig :-)

 

Hr og Fru Uttberg som er på Water hole på Valentines day.

Vi vet at veien mellom himmel og helvete ikke er lang. Det fikk vi erfare på torsdag. Christina og jeg satt og spiste middag, snakket, lo og tullet, da hun satt en kjøttbit i halsen. Jeg så med en gang på henne at hun ikke fikk luft. Enma var på plass med en gang, jeg prøvde Heimlich manøveren men det hjalp ikke. Den 4 gangen gikk det, da gikk jeg inn med slik tyngde og kraft at jeg var redd jeg skulle brekke ribbeina hennes, men akkurat da var alternativet så mye verre. Hun var blitt blå og øynene gikk i kryss. Vi var så lettet da den kjøttbiten kom opp, jeg tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv. Både jeg og Enma var helt skjelvene etterpå, Christina tok denne døden nær opplevelsen mye bedre en oss. Enma laget matpakken til Christina som hun skulle ha med på skolen, jeg tittet inni; hun hadde ikke kvernet maten som var i matboksen, men det var ikke langt unna.

 

Christina og Sanna var invitert i diva/popstart bursdagen til Amber. Ming, moren til Amber, lurte på om Christina ville like å være diva, dere vet svaret på den :-)

 

Mens Christina var i bursdag, dro vi til St. Ignatius Church for å bevitne at Aaron og Benedicte ga hverandre sitt ja. Bruden var så vakker, brudgommen så glad, det var en utrolig flott og rørende seremoni. Det er "noe" flere ritualer i et katolsk bryllup enn i et protestantisk, programmet i kirken varte i over 1 time.

 

Her kommer bruden med følge av far og stefar.

Her er Benedicte og Aaron på bryllupsfesten som ble holdt på The Raintree Club. Vi koste oss rett og slett glugg i hjel. Wow for et selskap, maten (da mener vi alle 9 rettene), underholdningen, musikken, filmen de hadde laget. Vi kunne laget en hel blogg bare om festen, men det går jo ikke. Tusen takk for at vi fikk komme og dele den store dagen med dere :-)

Vi har også fått besøk fra Norge, Anne-Grethe med barna Magnus og Malene er på plass. Så koselig, ønsker bare at jeg blir raskt frisk. Sliter med en forferdelig forkjølelse og er ennå mer tett i pappen en jeg pleier. Godt at resten av familien er friske og raske + forståelsesfulle gjester.

Første dag var rolig med bassengliv og massasje for våre gjester. Magne koste seg på driving rangen, mens jeg var en skikkelig god vertinne å lå på sofaen mesteparten av dagen. Jeg anstrengte meg skikkelig med middag, som var sushi og pizza.
 

Med dette ønsker vi dere alle en riktig fin uke her fra KL.