Uke 55 (men egentlig ca. uke 197)

Det sier seg vel selv at denne uken måtte familien Uttberg ta det litt med ro. Så Christina har gått på skolen, far på jobb (som han stortrives i :-) og kona i familien har drevet med lunching, pilates, golf og selvfølgelig heeelt nødvendige innkjøp av ymse slag.

 

Vi hører lyden av gips som klunker mot bordet, så  pause, så klunk, klunk. Tappert gjør hun sine lekser, hun er nå innforstått med at gips hverken er spennende eller behagelig. 

 

Det er så flott på Imipan golf club. Både Monica og jeg er glad i å se på fugler, så et bilde var helt påkrevd. Her speider fugleungen etter mat som foreldrene skulle gi den, helt til vi kom og forstyrret idyllen.

37 grader i skyggen, du kunne vri oss opp. Her er Ammi, Sissel og Monica, på en velfortjent hvil i skyggen.

Når kun det beste er godt nok ....100 % norsk.

Når man snakker om 100 % godt norsk, endelig var familien Saltom/Øvrebø på plass i KL. De kom ganske sent på kvelden, så etter litt mat og god vin var det rett i seng på oss alle. Jeg var først oppe da jeg skulle lage egg og bacon frokost. Vi hadde forlatt kjøkkenet i ikke helt tipp topp stand kvelden i forveien, noe som ikke er å anbefale når man bor i en verdensdel med mye insekter og krypdyr. Etter å ha holdt på en stund oppdaget jeg en gekko i oppvaskkummen. Johanne og Christina var våkene, så jeg tenkte det var morsomt for Johanne å se den. Da vi studerte den syntes vi den så skadet ut og følte vi burde hjelpe den siste biten på vei. Vet at det ikke er trendy å si dette, men da trengte jeg en mann. Vi har et utsøkt eksemplar av arten i huset og Magne ble vekket. Det viste seg at gekkoen var i fin form og da ble det istendenfor litt gekko-jakting i kjøkkenvasken. Plutselig lurte jeg på hvor Johanne var? Med store øyne hadde hun funnet en trygg plass i stuen med god utsikt til hva som foregikk på kjøkkenet. God morgen, velkommen til KL og Uttberg residence Johanne :-) Da den endelig var fanget fikk jentene lov til å slippe den ut i det fri, noe Johanne gladelig var med på så lenge hun slapp å bære den selv.

 

Man bør jo benytte en hver anledning til å lære nye ting. Ok jenter, hva vet dere om gekkoer? Fortell meg litt da....dette var blikket jeg fikk fra Christina og Johanne. Det var kanskje litt tidlig på morgenen for undervisning!

 

Man har ingen tid å miste, skomannen Mr. Jackson kom lørdags morgen, etterfulgt av massasjedamen Evelyn. Kari-Anne bestilte seg tre nye par sko og etter det massaje på hele familien for å få den lange flyturen ut av kroppen.

  

Vi har brukt den første helgen flittig med handling på KLCC (Twin Tower). Ungene var i 100 for sine nye Converse sko, massasje, bading, lek, sightseeing, aper, jungeltur og besøk på Tamarind Springs. Man har jo nesten ikke tid til denne bloggingen.

 

 

Spennende med aper, Christina forklarer alle at de må ha respekt for "sjefen", det er det vi kaller den største hannapen.

 

Familien Uttberg på vei ned til en bedre middag på "jungel-restauranten" Tamarind Springs.

 

Bare kos, alle likte maten og det flotte interiøret på Tamarind Springs.

   

 Ingen skitur på oss denne påsken, vår påsketur går til palmer, sol og strand. Kvikk Lunsj'n og pappvinen skal vi nyte på Redang, vi ønsker dere alle en riktig god påske :-)



Uke 54 (men egentlig ca. uke 196)

Da var det endelig hverdag igjen, nå har det vært enten ferie, sykdom eller besøk en hel måned i strekk. Alle var i form til å gå på skole, jobb eller trening, utrolig deilig.

Lunch på Peter Hoe med Sonja og Ingeborg. Kunne jeg tatt med meg disse to på flyttelasset hjem til Kolbotn så hadde jeg gjort det.

 

Bernadette og min deilige tid med pedikyr, manikyr og skravling.

 

Så var det avskjed for snille vakre Maria, med lunch på Rama V. Hun flytter til Seattle med sin Martin. Maria gråt og gråt, fy av meg hvor trist slike avskjeder er. Maria og jeg har kjent hverandre i 3½ år vi har gjort så mye morsomt sammen, og av og til ting som ikke var fullt så morsomme. Slik blir man godt kjent med folk. Takk og lov for fb slik at man lett kan holde kontakt også i fremtiden.

 

Maria tar farvel med KL

 

   

Her er hele gjengen samlet for å hylle og si farvel til Maria :-) Dette var en overraskelse for Maria, hun gråt ikke mindre av den grunn. Jeg håper hun tar med seg alle de gode ordene hun fikk og husker de resten av livet.

 

 

Monica og jeg hadde en fantastisk dag på Impian. Vi er vant til å ha folk både foran og bak oss, denne dagen ingen stress, vi fikk til og med øvd litt. Fant vel begge to ut at en tur på driving rangen ikke var så dumt.

 

Julia elsker meksikansk gryte fra Toro, derfor er hun en naturlig gjest når dette står på menyen hos familien Uttberg. Det var godt å se at jentene kastet seg over maten, da begge to har slitt med sykdom i det siste.

 

Jeg hadde satt meg opp til å være med på skoleturen til 3 klassingene på ISKL, denne gangen gikk turen til Paya Indah Wetlands, ca. 5 mil fra der vi bor. Ammi, Julia, Christina og jeg brukte 1,5 time opp dit, trafikk og en GPS som ikke ville var grunnen til det. Hjemover brukte vi 45 minutter, dette kan vi takke skolebussen for. 'Follow that bus', ikke så ofte man hører den. Ungene storkoste seg på turen, jeg må innrømme at jeg synes det var fryktelig varmt. Hadde med meg mange liter med vann til Christina og meg, holdt akkurat. Vi kastet oss begge i bassenget da vi kom hjem til Seri Hening, det var bare utrolig deilig. Livet kjentes godt ut der jeg lå avkjølt ved bassengkanten. Da tikket det inn en beskjed på mobilen fra min bror Øistein, vår tante Lillian sovnet stille inn denne morgenen. Rask opptelling, kun en onkel og tante igjen på min side og det er pappas 17 år yngre bror.

 

Litt om Paya Indah Wetlands: En av Malaysias fremste øko-turisme parker som dekker over 3000 dekar.Wetlands er laget for å hjelpe naturen på grunn av all gruvearbeidet i området, de har laget 14 sjøer av tidligere gruver. De har flodhester, krokodiller og 213 forskjellige fuglearter. Man kan leie seg en liten hytte inn i parken, men de fleste drar nok dit på dagstur.

 

Christina i Paya Indah Wetlands, grønt så langt øye kan se.

 

Barna lærte mye på denne turen, her er Zoe, Amber og Christina. De måtte bl.a ut i en av sjøene (den uten krokodiller) for å få med seg prøver av vann og gjørme. Dette ble studert under mikroskop som var koblet opp mot pc-er, slik at man fikk en skikkelig god titt på hva som kryper og lever i gjørme og vann. De fant fisk, reker, insekter, plankton osv osv.  "This is fascinating" uttrykte Christina, igjen tommelen opp for ISKL for å fremme nysgjerrighet og lærelyst. 

  

Så var endelig dagen kommet da familien Ewashen kom på besøk, vi hadde hele dagen sammen. Vi  vet at dette trolig er siste gangen vi ser hverandre, avstanden mellom Canada og Norge er ganske stor. Så det var utrolig godt å mimre, takke og holde rundt hverandre. Man får heller være glad for den tiden vi har fått sammen og vi vil alltid huske hverandre. Kandy og jeg har et spesielt bånd, vi var  begge  nye i KL sommeren 2009. Vi hadde et lite nettverk, ingen familie og få venner. Vi begynte å snakke sammen og fant ut at begge var redde for hva som ville skje med ungene om noe hente med oss, vi ble enige om at vi skulle være hverandres back up. Da også guttene fant tonen så godt, ja da var det bare stas. Etter hvert ble vi en stor gjeng som kom fra mange forskjellige land og skuldrene senket seg både hos Kandy og meg. Kandy var den første av oss to til å kjøre egen bil rundt i KL. Da jeg lurte på hvordan hun turde dette sa hun "husker du hva jeg gjorde før jeg kom hit?" Det husket jeg. Hun ble enke i ung alder, hadde to små barn og drev en stor kvegfarm i Canada. Der kjørte hun traktor, gravemaskin og ikke minst store lastebiler for å frakte kveget, så hvor vanskelig kunne det være å kjøre rundt i KL? 

 

En gang var Kandy, barna og jeg i Zoo Negara. Da vi kom til geitene, var det en av dyrepasserne som sto og slo løs på en geit med en pinne. Jeg husker jeg åpnet munnen for å protestere mot dyremishandlingen. Kandy derimot hadde allerede hoppet over gjerdet grepet pinnen og truet dyrepasseren med samme behandling som han hadde gitt geita. Det er lett å glemme hvor tøff denne damen er når du ser henne, 155 cm høy og 50 kg.

 

 

Her er Cole, Christina og Alex.

 

Kandy og Lyle.

  

Seri Hening har et par ganger i året utflukter. Det har aldri passet å være med, men denne gangen gikk det. Når vi leste programmet og sjekket litt på nettet fant vi ut at dette var midt i blinken for Christina. Glade og fornøyde satt vi oss på bussen, og det ble en fantastisk dag. 

 

 

Vi var en hyggelig gjeng fra Seri Hening som dro sammen, her er  Zoe, Annelyse, Christina, Gabi, Anna og Josefina.

  

  

 

  

 

Hele konseptet med Farm in the City er at dyrene går fritt rundt, barna får mate og klappe dem. Jeg kom hjem med 80 bilder, så her er bare en liten smakebit fra alle dyrene vi koste oss med. 

  

 

Hyggelig kveld/natt med Ingeborg og Joar. Det var ikke COLA som ble skreket ut i søvne av gutten her i huset, men PAPUA NEW GUINEA :-)

 

Søndagen skulle tilbringes med familien Bjørshol med bading og bowling på The Raintree club. Det var utrolig hyggelig helt frem til Christina hadde et uhell i bassenget da vi lekte haien kommer. Magne kom til å sparke til henne, da hun var hai og han var fisken som skulle spises. Vi reiste for sikkerhets skyld til Prince Court hospital og da legene spurte hva som hadde skjedd fortalte hun at faren hadde sparket til henne, men det skjedde ikke ofte la hun fort til....!?!

 

 

 

Takk og lov, ingen brudd viste røntgenet, men armen var kraftig forslått (eller i dette tilfelle sparket). Hun fikk på halv-gips for å unngå vridninger, belastning og smerten om noen skulle komme borti armen. Alt går bra, hun skal på skolen i morgen. Jeg synes synd på Christina som har vondt og på Magne som forstålig nok er veldig lei seg for det som skjedde.

 

Da var igjen en uke over for oss her i KL, nå håper vi på en god natts søvn slik at vi er klare for en ny uke.   

 

Etter så mange avskjeder denne uken, er det hyggelig å kunne si velkommen. Vi har klart å lokke min gode venninne Kari-Anne med familie bort fra påskefjellet og ned til varmen her i KL. Vi gleder oss veldig til å vise de den flotte byen vår og ikke minst Redang. 



Uke 53 (men egentlig ca. uke 195)

Uken startet ikke helt som planlagt, da frøken Christina måtte holdes hjemme fra skolen pga sykdom. Vi blir alltid ekstra engstelige her nede når feberen nærmer seg 40°, da blir hodet fullt av tanker om dengue, malaria og andre ekle tropiske sykdommer som en liten kropp ikke takler så bra. Her var det snakk om en real forkjølelse så det gikk jo fint denne gangen også, som det normalt gjør :-)

 

Er man for syk til å gå på skolen, så får skolen komme hjem en tur. Her er Miss Esther og Christina som arbeider med hennes Science Project som skal leveres inn. Det er ikke bare bare å være 8 år og henge med i pensumet på ISKL.

 

Var på hyggelig lunch i ambassadørboligen, disse holder til i hagen. Har dere sett noe så nusselig? Tror jeg må være like tussete som Tone (ambassadør fruen) etter katter, for kattene var det eneste jeg tok bilder av.

 

 

"Mamma, hvordan har du tenkt å komme deg ut?" spurte Christina. Dere klager på glatta i Norge!? Prøv å gå her med høye hæler. Var som Bambi på glattisen, bare at Bambi var mer grasiøs.

 

 

Den månedlige norske coffee morning denne gangen hjemme hos oss, med 21 voksende og 1 liten dame. Full stue, men veldig hyggelig :-)

 

 

Hurra for Julie, bursdagen ble feiret på Meksikansk restaurant, just like a girl from Texas likes it :-)

 

Mette, meg, Donna, Ammi, bursdagsbarnet Julie og Emilia. Vi avsluttet kvelden med en flaske champagne ved poolen på Seri Hening og alle var enige om at livet i grunn er helt OK.

 

Christina var syk mandag, tirsdag og onsdag. Skolen var stengt pga Parent/Teacher Conferences torsdag og fredag, ja da var det ikke mye skolegang på henne denne uken. Når man tenker seg om så er det greit å ha en hjemmeværende foreldre i dette landet. En av gledene med å være hjemmeværende er at man kan bruke tid med barna.

 

 

Laney og Christina nyter piknik og skolefri. Jeg tenkte egentlig å ha piknik med disse to søte jentene, men da jeg hadde fikset alt fikk jeg klar beskjed. "Now you can leave please". Litt slukøret og sulten tuslet jeg fra dem. Ja ja de vokser jo til og har sikkert en del å prate om. Høflige var de også, de husket å si please. Vi tar det vi kan få .-)

 

Jeg snudde bare ryggen til disse to mens jeg ryddet av middagsbordet. Utslåtte og forskjølet må de ha sovnet på 1-2-3, da var far og datter ferdige med denne dagen.

 

 

Selv om det er 5 måneder til vi reiser hjem, ser jeg at jeg tar flere og flere bilder av vår hverdag her i Malaysia. Her klatrer Christina i huskestativet på Seri Hening. Fra erfaring er det hverdagslivet man glemmer først når man flytter hjem igjen.

Tok med Christina på en messe holdt av den Kinesiske ambassaden, glimrende anledning til å lære litt kultur, spise kinesisk mat og ikke minst donere penger til det gode formålet som var grunnen til messen. Denne gangen Little Sisters Of The Poor Old Folks Home. Dette er hjertebarnet til min tidligere bahasa lærer Judy der hun bidrar med et ekstra godt måltid til de gamle en gang i måneden.

 

Christina på kinesisk messe

 

 

Lunch med kjæresten, en av de beste tingene med å bo i KL er at vi har så mye tid til hverandre. Etter at Magne startet i ny jobb har han kun halv dag på fredager. Siden han ikke bruker denne tiden i moskeen, blir det lunch med kona istedenfor :-) 

 

 

Noen smakebiter fra Christina sin helg. Christina besøker sin favoritt gourmet restaurant, vi andre kaller det McDonalds. Så koste hun seg ved bassenget. Alle vet jo hva klor gjør med håret, så et lite besøk hos frisøren var påkrevd! Etter dette så vi ikke noe mer til henne, da hun var invitert på overrnatting hos Madam Emily, hvor hun også får upåklagelig behandling. De hadde stått og kokkelert hele dagen for å være sikre på at hun fikk alt hun likte kunne de fortelle meg.

 

 

Fru og herr lakenskrekkk, i godt humør som vanlig på Ritz-Carlton.

 

Monica og Zuonko inviterte oss med på Denim & Diamonds, en utrolig hyggelig kveld med god mat og flotte mennesker fra ISKL. Synes egentlig vi takket for oss veldig tidlig, men traff så mange på vei ut som man bare måtte slå av en prat med, men to glass senere satt vi endelig i taxien hjem til Seri Hening. 

 

Det er jo egentlig aldri kjedelig å være sammen med Magne, men han tok kaka på taxituren hjem. Vi satt oss inn i en skrabb av en taxi og Magne begynte å skryte av bilen hvor velholdt den var osv osv, så begynte han på taksameteret, hvor flott og riktig det gikk, så skrøt han hemningsløst av veivalget taxisjåføren tok. Jeg spurte tilslutt litt lattermild hva han prøvde å oppnå her. Han sa at taxisjåfører i denne byen får så lite skryt, så denne kvelden ville han svært gjerne skryte litt. Sjåførene var tilslutt så blid og satt så rett i settet (jeg satt litt mer tvekroket). Magne takket så mye for turen da vi kom frem og ga sjåføren 10 RM i tips, sjåføren smilte fra øre til øre.

 

 Da var en ny uke over her i KL, nå kan vi nesten ikke vente. Min venninne Kandy med mann og barn kommer og besøker oss i slutten av uken. Med dette ønsker vi alle en strålende uke, det vet vi at vi får :-)

Uke 52 (men egentlig ca. uke 194)

Ser at vi nå har blogget i 1 år, da er det på tide med forandringer. Så denne uken kaller vi bloggen Uttberg/Finstad i KL. Dere må tro oss, Finstad har vært "all over the place". Anne-Grethe har hatt en stigende læringskurve i pruting og dealing med taxi sjåfører. Det at hun også har overlevd to "mord" forsøk (and she lives to tell) ja vi er rett og slett utrolig stolte av henne.

Vi hadde en lang dag i China Town og Central marked med shopping og sightseeing med besøk i buddhistisk og hinduistisk tempel, taxien kostet ca 40NOK tur-retur :-)
 

Her er vi på Tamarind Springs, en flott Indochinese restaurant i jungelen. Før dette fikk de se på ville aper og villsvin, da gikk nesten kameraene varme.

 

Utrolig vakre omgivelser. Her er Magnus, Christina, Anne-Grethe og Malene.

 

Jeg ville gjerne vise de hvordan malayene handler mat, så vi dro på Pasar Keratmat

(pasar betyr marked). Her oppdager Anne-Grethe at vi handler inn blekksprut som vi skal ha til middag og Magnus kyllingen vi skal kjøpe. Enma og jeg gliste en del på denne turen kan jeg love, litt annerledes en supern på Ski Storsenter!! Vi spiste også frokost der, roti canai med daal og martabek med curry. Alt skled ned, Magnus ba til og med om en porsjon til. OMG kom det fra Anne-Grethe "nå skulle morfar sett oss", sa hun mens hun vippet på plaststolen i rimelig sjabre omgivelser. Frokosten med drikke til alle 5 kom på den nette sum av 21,50NOK, morfar hadde ikke reagert på prisen i hvert fall.

Anne-Grethe, Malene og Magnus malte batikk bilder på craft center for å ta med hjem som et ekstra minne.

 

Vi alle følte at tiden ikke strakk til, her handling på Pavilion, BB Placa og Fahrenheit, helt fram til de stengte.

 

 Magnus og jeg tok oss en tur til Zoo Negara, vi fikk til og med kost med en utrolig søt baby sjimpanse.

En fugl i hånden er bedre enn ti på taket.

 

Lunch på ISKL, Christina var så glad for at Magnus ble med og fikk sett skolen hennes.

 

Her er Magne og Anne-Grethe på middag på revolving restaurant i KL Tower......

 

..... og her Magnus og Malene. Meget bra mat med fantastisk utsikt over byen.

 

 

Siste dagen tok vi turen til Twin Tower for å gå på broen (170 m) og så opp i 86 etg. (370 m). Så mange etasjer opp hadde ingen av oss vært før.

 

 

Alle ville ha meksikansk mat, så avskjedsmiddagen tok vi på Las Carretas. Her er det Malene, Christina og Magnus som koser seg med Margaritas. Skål og vel hjem :-)

 

 

 Avskjedsbilde, det var så kos med besøk.

 

 

Her sitter fru Slapp, frøken Slappere og herr Slappest på rekke og rad. Vi er skyldige i toppen av latskap, ingen av oss gadd å vaske håret selv denne dagen.

 

 

Så var vi invitert i 44- års burdagsfest for Joar, her er bursdagsbarnet. Hva den mannen skal finne på til 45-års dagen sin vet ikke vi, men at vi håper på å bli invitert er helt sikkert. Det er med litt lettelse vi fastslår at det er et helt år til, da har vi sikkert kommet oss :-)

 

 

Her er de glade og blide damene meg, Bella, vår vertinne Ingeborg, Ammi og Sonja.

 

 Her er de glade og sjarmerende mennene, Øistein, Trond, bursdagsbarnet Joar, Kjell og Magne.

 

Gikk igjennom alle gruppebildene som ble tatt i løp av kvelden, helt umulig å få samlet 12 mennesker til å se inn i kameraet på samme tid. Tusen takk til Joar og Ingeborg for en fantastisk kveld.  

   

Det føles av og til ut som Norge er langt borte, men vi har fulgt med jentene og guttene våre i Val di Fiemme. Way to go Norway og riktig god uke fra oss i KL.