Da var det endelig hverdag igjen, nå har det vært enten ferie, sykdom eller besøk en hel måned i strekk. Alle var i form til å gå på skole, jobb eller trening, utrolig deilig.
Lunch på Peter Hoe med Sonja og Ingeborg. Kunne jeg tatt med meg disse to på flyttelasset hjem til Kolbotn så hadde jeg gjort det.
Bernadette og min deilige tid med pedikyr, manikyr og skravling.
Så var det avskjed for snille vakre Maria, med lunch på Rama V. Hun flytter til Seattle med sin Martin. Maria gråt og gråt, fy av meg hvor trist slike avskjeder er. Maria og jeg har kjent hverandre i 3½ år vi har gjort så mye morsomt sammen, og av og til ting som ikke var fullt så morsomme. Slik blir man godt kjent med folk. Takk og lov for fb slik at man lett kan holde kontakt også i fremtiden.
Maria tar farvel med KL
Her er hele gjengen samlet for å hylle og si farvel til Maria :-) Dette var en overraskelse for Maria, hun gråt ikke mindre av den grunn. Jeg håper hun tar med seg alle de gode ordene hun fikk og husker de resten av livet.
Monica og jeg hadde en fantastisk dag på Impian. Vi er vant til å ha folk både foran og bak oss, denne dagen ingen stress, vi fikk til og med øvd litt. Fant vel begge to ut at en tur på driving rangen ikke var så dumt.
Julia elsker meksikansk gryte fra Toro, derfor er hun en naturlig gjest når dette står på menyen hos familien Uttberg. Det var godt å se at jentene kastet seg over maten, da begge to har slitt med sykdom i det siste.
Jeg hadde satt meg opp til å være med på skoleturen til 3 klassingene på ISKL, denne gangen gikk turen til Paya Indah Wetlands, ca. 5 mil fra der vi bor. Ammi, Julia, Christina og jeg brukte 1,5 time opp dit, trafikk og en GPS som ikke ville var grunnen til det. Hjemover brukte vi 45 minutter, dette kan vi takke skolebussen for. 'Follow that bus', ikke så ofte man hører den. Ungene storkoste seg på turen, jeg må innrømme at jeg synes det var fryktelig varmt. Hadde med meg mange liter med vann til Christina og meg, holdt akkurat. Vi kastet oss begge i bassenget da vi kom hjem til Seri Hening, det var bare utrolig deilig. Livet kjentes godt ut der jeg lå avkjølt ved bassengkanten. Da tikket det inn en beskjed på mobilen fra min bror Øistein, vår tante Lillian sovnet stille inn denne morgenen. Rask opptelling, kun en onkel og tante igjen på min side og det er pappas 17 år yngre bror.
Litt om Paya Indah Wetlands: En av Malaysias fremste øko-turisme parker som dekker over 3000 dekar.Wetlands er laget for å hjelpe naturen på grunn av all gruvearbeidet i området, de har laget 14 sjøer av tidligere gruver. De har flodhester, krokodiller og 213 forskjellige fuglearter. Man kan leie seg en liten hytte inn i parken, men de fleste drar nok dit på dagstur.
Christina i Paya Indah Wetlands, grønt så langt øye kan se.
Barna lærte mye på denne turen, her er Zoe, Amber og Christina. De måtte bl.a ut i en av sjøene (den uten krokodiller) for å få med seg prøver av vann og gjørme. Dette ble studert under mikroskop som var koblet opp mot pc-er, slik at man fikk en skikkelig god titt på hva som kryper og lever i gjørme og vann. De fant fisk, reker, insekter, plankton osv osv. "This is fascinating" uttrykte Christina, igjen tommelen opp for ISKL for å fremme nysgjerrighet og lærelyst.
Så var endelig dagen kommet da familien Ewashen kom på besøk, vi hadde hele dagen sammen. Vi vet at dette trolig er siste gangen vi ser hverandre, avstanden mellom Canada og Norge er ganske stor. Så det var utrolig godt å mimre, takke og holde rundt hverandre. Man får heller være glad for den tiden vi har fått sammen og vi vil alltid huske hverandre. Kandy og jeg har et spesielt bånd, vi var begge nye i KL sommeren 2009. Vi hadde et lite nettverk, ingen familie og få venner. Vi begynte å snakke sammen og fant ut at begge var redde for hva som ville skje med ungene om noe hente med oss, vi ble enige om at vi skulle være hverandres back up. Da også guttene fant tonen så godt, ja da var det bare stas. Etter hvert ble vi en stor gjeng som kom fra mange forskjellige land og skuldrene senket seg både hos Kandy og meg. Kandy var den første av oss to til å kjøre egen bil rundt i KL. Da jeg lurte på hvordan hun turde dette sa hun "husker du hva jeg gjorde før jeg kom hit?" Det husket jeg. Hun ble enke i ung alder, hadde to små barn og drev en stor kvegfarm i Canada. Der kjørte hun traktor, gravemaskin og ikke minst store lastebiler for å frakte kveget, så hvor vanskelig kunne det være å kjøre rundt i KL?
En gang var Kandy, barna og jeg i Zoo Negara. Da vi kom til geitene, var det en av dyrepasserne som sto og slo løs på en geit med en pinne. Jeg husker jeg åpnet munnen for å protestere mot dyremishandlingen. Kandy derimot hadde allerede hoppet over gjerdet grepet pinnen og truet dyrepasseren med samme behandling som han hadde gitt geita. Det er lett å glemme hvor tøff denne damen er når du ser henne, 155 cm høy og 50 kg.
Her er Cole, Christina og Alex.
Kandy og Lyle.
Seri Hening har et par ganger i året utflukter. Det har aldri passet å være med, men denne gangen gikk det. Når vi leste programmet og sjekket litt på nettet fant vi ut at dette var midt i blinken for Christina. Glade og fornøyde satt vi oss på bussen, og det ble en fantastisk dag.
Vi var en hyggelig gjeng fra Seri Hening som dro sammen, her er Zoe, Annelyse, Christina, Gabi, Anna og Josefina.
Hele konseptet med Farm in the City er at dyrene går fritt rundt, barna får mate og klappe dem. Jeg kom hjem med 80 bilder, så her er bare en liten smakebit fra alle dyrene vi koste oss med.
Hyggelig kveld/natt med Ingeborg og Joar. Det var ikke COLA som ble skreket ut i søvne av gutten her i huset, men PAPUA NEW GUINEA :-)
Søndagen skulle tilbringes med familien Bjørshol med bading og bowling på The Raintree club. Det var utrolig hyggelig helt frem til Christina hadde et uhell i bassenget da vi lekte haien kommer. Magne kom til å sparke til henne, da hun var hai og han var fisken som skulle spises. Vi reiste for sikkerhets skyld til Prince Court hospital og da legene spurte hva som hadde skjedd fortalte hun at faren hadde sparket til henne, men det skjedde ikke ofte la hun fort til....!?!
Takk og lov, ingen brudd viste røntgenet, men armen var kraftig forslått (eller i dette tilfelle sparket). Hun fikk på halv-gips for å unngå vridninger, belastning og smerten om noen skulle komme borti armen. Alt går bra, hun skal på skolen i morgen. Jeg synes synd på Christina som har vondt og på Magne som forstålig nok er veldig lei seg for det som skjedde.
Da var igjen en uke over for oss her i KL, nå håper vi på en god natts søvn slik at vi er klare for en ny uke.
Etter så mange avskjeder denne uken, er det hyggelig å kunne si velkommen. Vi har klart å lokke min gode venninne Kari-Anne med familie bort fra påskefjellet og ned til varmen her i KL. Vi gleder oss veldig til å vise de den flotte byen vår og ikke minst Redang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar