Uke 64 (men egentlig ca. uke 206)

Mandag, ny uke og mulighetene står bare og venter på oss. Starter med bloggen med litt hverdagsbilder denne gangen.

 2 pilates timer i uken, det er jeg som åpner lokk som ikke vil rikke på seg her i huset. "Jeg kan ta det jeg vennen" piff lyd fra kruken høreres "who's the man!?"

 

 Magne på sitt "kontor" på Pavillion. Mannen sverger til å sitte i kontorlandskap, da får man mer kontroll på hva som skjer. Tror nok at asiatene synes han er en smule eksentrisk, kontrollfrik er nok mer riktig.

Så var det vår lille solstråle, som elsker å leke Ninja og spion for tiden. Hun sniker seg rundt og skremmer livet av oss hele tiden. Det hjelper ikke at vi forteller henne at foreldrene hennes begynner å bli gamle og er redd for hjerte, vi har mistanke om at dette gjør det ennå morsommere. Siden vi synes det er ekstremt lite kult, har baderom blitt forbudt område for Ninjar og spioner.

 

Flott dag på golfbanen KDE, men alle var enige i at banen har forfalt så mye at trolig siste gang på lenge vi reiser dit. Utrolig trist synes jeg, har vært en av mine favoritt golfbaner.

 

Monica, Ammi og jeg måtte bare flire. På et av utslagene lå alle tre ballene på linje med en halv meter mellom. Vi fikk besøk av aper da vi spiste lunch, de klatret på bordene og var noen skikkelig ugagnskråker.  

 

Livets små overraskelser. Bilen min var ferdig på verkested og regningen kom på RM 550, betydelig beløp her i Malaysia. Jeg bestemte meg for å reise bort til Hock Choon å presentere regningen, da det tross alt var deres dreneringsrist som var årsak til skadene på bilen. Jeg må innrømme at mine forhåpninger ikke var store, men det var verdt et forsøk. Ble tatt i mot av en meget hyggelig mann som var sjefen for Hock Choon. Han hadde ventet på meg og var meget glad for å se at jeg så frisk og opplagt. Jeg takket for dette og presenterte regningen, var klar for å forklare hva som hadde skjedd. Han var informert om alt sammen og kunne bare beklage på det sterkeste overfor meg og min familie?? Han gjentok igjen hvor glad han var for å se at jeg var OK. Deretter gikk han til en kasse, dro opp 550 RM og spurte om alt nå var greit med meg og bilen. Jeg må innrømme at jeg ble veldig glad og ikke minst veldig overrasket hvor enkelt dette gikk. Sjefen og han som er ansvarlig for parkering fulgte meg til bilen da jeg skulle dra hjem. Han som da var ansvarlig for parkering fortalte meg da at de hadde vært så bekymret. Jeg sa at det var veldig hyggelig, men alt gikk jo bra. Da kunne han fortelle at før jeg rygget ut bilen, hadde jeg vært i ferd med å besvime, jeg hadde blitt likblek og i tillegg hyperventilert. Hva?? Det husker jeg ikke noe av, det jeg husker er at jeg lente meg mot bilen tenkte hvordan i hel.. skal jeg klare dette, ja jeg følte meg litt uvel, men det er tross alt kun en bil. Sjefen la raskt til at nå var staben nøye instruert om kom en kunde i sjokk igjen, må de ringe lege og ikke la kunden kjøre bil. Vel, det forklarer ihverfall hvorfor jeg fikk pengene så raskt, han var nok redd for at jeg skulle saksøke de eller noe slikt. Vil legge til at jeg hverken hyperventilerte eller holdt på å besvime, men det er ingen tvil om at det lønner seg at noen trodde det.

Ingeborg og jeg lader batteriene til Laos turen med et besøk på spa :-)

"Hva driver du med da?", "Jeg arbeider med mitt skoleprosjekt, hysj - top secret."

Mette, Tove Cecilie, meg, Anette, Ingeborg, Sonja og Sidsel på bokklubb hos Anette. Jeg kommer til å savne disse damene.

Med langhelg i Laos for de voksne må man sørge for at datteren blir tatt godt vare på i KL. Hun er så heldig at hun skal være 3 dager hos familien Bjørshol, og en med Enma her hjemme. Tror knapt hun vil merke at mamma og pappa ikke er tilstede........

 



Christina trygt plassert hos familien Bjørshol, her er det fredagsmiddag med taco :-))

Når dere leser dette sitter vi på et fly til Laos, nærmere bestemt hovedstaden Vientiane. Vi har forhåpentligvis noe godt i glasset og skåler med Ingeborg og Joar.  Dere vil høre fra oss i juni, hvor vi helt sikkert vil fortelle dere om hvordan vi hadde det på tur. Vi ønsker dere i mellomtiden alt godt.

Uke 63 (men egentlig ca. uke 205)

Da var vi på'n igjen, mandag hos familien Uttberg.

 Mye avslutninger for tiden, her er jeg på gitarkonsert på ISKL. Har ikke nådd helt nivået til Eric Clapton, men jeg var sikkert minst like stolt som moren hans når Christina spilte "Ten Little Indian boys" på gitaren. 

Ingeborg og jeg hadde en utrolig flott og innbringene handletur til 1 Utama, og ikke minst var vi veldig fornøyde med at vi landet på flagget til GPSen. Kun 2 "re-calculate" fra den hyggelig damen på GPSen på hjemturen, så da fikk jeg gleden av å kjøre Ingeborg på steder hun aldri hadde vært før.......

 

Monica og jeg er alltid fornøyde på golfbanen, men denne dagen var vi ekstra fornøyde da spillet gikk bra :-)

 

Ny avslutning på ISKL, denne gangen "Got To Dance". Her er Christina og Julia som gleder seg til å danse for oss.

 

Her er hele gjengen stolte og fornøyde ferdig med sin danseoppvisning.

 

Jeg synes vi med jevne mellomrom opplever helt uventet ting som får blodpumpen til å gå litt raskere. Jeg skulle parkere på Hock Choon, vår lokale matbutikk da jeg hørte en forferdelig lyd og skvatt til. Jeg kunne ikke forstå hva som hadde truffet bilen, men stoppet med en gang og gikk ut. Dreneringsristen hadde flyttet på seg og sto nå på høykant under bilen!?! Jeg fikk ropt på vaktene som klarte å lirke den ut og satt den på plass, men den var helt løs og ville forsvinne igjen når jeg rygget ut derifra. De hentet planker som de la under hjulene, så ba de meg om å kjøre på plankene. Hallo!! Ser jeg ut som en som er mester i bilmanøvrering? Jeg var helt skjelven, jeg ville ikke rygge bilen ut selv.  Du trengte ikke være noe geni for å forstå at traff man ikke rett med hjulene på plankene ville bilens bakpart falle ned i renna og bilen ville få betydelige skader. Jeg spurte om de kunne gjøre det for meg, de nektet. Hadde ikke noe annet valg og sakte men sikkert rygget jeg ut, selvfølgelig med en mann som passet på hvert hjul og hylte instruksjoner. Utrolig nok så klarte jeg det? Det ble noen skader under bilen og vi må få et overslag over hva dette vil koste. Fortalte de på Hock Choon klart og tydelig at det var en regning de skal få betale.

 Jeg skulle selvfølgelig tatt bilde av bilen med risten under, men som sagt det ble så mye styr og hyling på kinesisk + må innrømme at jeg var helt satt ut. Visste at Magne sikkert ville høre hvordan i alle dager dette hadde skjedd, så jeg tok dette bilde etterpå. Hele den dreneringsristen løsnet og drenering var åpen.

Hyggelig middag med Natalia, Anna og Zoe.

 

Jeg var i grunn veldig skeptisk da jentene inviterte til gratis spa behandling, man bør alltid lytte til sin indre stemme! Da jeg var helt ferdig, bokstavlig talt, spurte de frekke ungene om jeg ikke ville gi dem litt tips...

 

Så var den store dagen kommet, med 17. mai galla på Renaissance Hotel. Barnas 17. mai ble feiret den 18. mai, da Malaysia ikke har offentlig fridag på vår nasjonaldag ...tro det eller ei. 17. mai programmet (18. mai for oss da) er veldig likt som hjemme, flaggheising mens vi synger 'Ja, vi elsker dette landet', velkomsttale som her i KL blir holdt av vår meget hyggelig ambassadør, Kongesangen, 17. mai tog, 17. mai tale, pølser, kake, leker for barna, lotteri og så mye is du kan klare å dytte i deg.
 

 Det var vanlig skole på 17. mai, vi måtte jo markere dagen så med 17. mai sløyfe og norske farger i håret gikk Christina fornøyd på skolen. Det var Norges og alles bursdag. Frokosten var også knall god, det hang fersk hjemmebakt brød på døren vår denne morgenen, takk til Ammi :-)

 

 Magne og jeg på 17. mai cocktail reception på Renaissance Hotel, med Sinataggen laget i is i bakgrunn. Man må jo bare synes det er kult!

 

 Sonja, meg og Ingeborg :-)  

 

 

Det var en gledelig overraskelse, Christina ble veldig stolt over at tegningen hun hadde tegnet kom på førstesiden av 17. mai programmet.

Familien Uttberg med Twin Tower i bakgrunn, hurra for 17 mai :-)

Vi går i 17-mai tog her i KL også.

 Magne tok sin tørn ved fiskedammen og Christina var strålende fornøyd med hoppetauet hun fikk på kroken.

Barna sang 'Alle fugler små de er' og 17. mai-sang for de små, de var så søte at de var til å spise opp hele gjengen.
 

Etter pølser og kaker, var det den obligatoriske is-spisingen.

 

Søndagen ble igjen avslappning ved bassenget, og til vår datters store glede ble lunchen fortært på McDonalds.

Da var en ny uke over i KL og det har vært en veldig fin helg. Det er fryktelig lenge siden vi har vært ute på tur (!), så til helgen setter vi oss på flyet til Laos for en voksentur med Ingeborg og Joar :))) Christina plasser vi i de tryggeste hender, delt mellom familien Bjørshol og vår Enma. Vi ønsker dere alle en riktig fin uke :-)

Uke 62 (eller egentlig ca. uke 204)

Ingen skole i dag, staten hvor Christina's skole tilhører (Selangor) har bestemt at på grunn av valget på søndag bør det være fridag på mandag! Var litt spent da vi våknet, hvem har vunnet valget? Ingen forandring, de som har styrt i 56 år vil fortsette som før, men nå med simpelt flertall, dvs under 2/3. Vi er kun gjester i dette landet, men synes det var litt trist for Malaysia. Overraskende nok kom det politiske lyspunktet fra vår egen regjering, de har tatt en riktig og god avgjørelse?! Jeg holdt på å ramle av stolen. Magnes stol vippet kun litt, men så er han en mer balansert type en meg.

Hurra for Sanna 9 år :-)

Av og til går tiden så for at jeg ikke får frem kameraet og plutselig er vi på onsdag. Onsdag var det igjen norsk coffee morning. Denne gangen var det Elisabeth som var vertinne og inviterte oss alle til sitt vakre hjem. Vi vil også ha Malaysia as a second home når vi blir store.

Her er Sonja og Ingeborg på norsk coffee morning :-)

Jeg spurte Elisabeth hvor mange norske damer vi var på denne coffee morning, nææ en 18, 19 eller 23 stykker eller noe slikt. Mange var vi og veldig hyggelig var det.

 

 Lunch med Bernadette.

 

ISKL inviterte stolte foreldre til kunstutstilling og konsert, alle barna var utrolig flinke. Jeg tror ikke jeg hadde klart å lære å spille et instrument så bra på under ett år.

 

Josefina og Christina viser stolt frem sine kunstverk, flinke jenter.

 Koret gjorde en formidabel innsats og ungene var veldig spente. Dette hadde de øvd på både mye og lenge. De to sangene var heller ikke av de enkleste, Nine to Five og Wind Beneath My Wings. 

 

 Hun har arvet rullesko og øving må til, hun har hatt vanlige skøyter på bena 2-3 ganger, ski litt flere. Hun er nok ikke et typisk norsk barn, men som Christina ville sagt: 'but det har vi planer om å gjøre noe med når vi kommer home.'

 

Alltid hyggelig og gøy å spille golf med Monica, men at vi må være så hyggelig mot hverandre at vi holder hverandre med selskap også i sand bunkeren.....!

 

Lørdag var den store fest dagen for store og små, Christina var i to bursdagsselskaper og vi på galla på Raintree Club hvor vi var invitert på innsettelsessermoni for de nye klubbmedlemmene Hr og Fru Bjørshol.  

 Her er Laney, hurra for bursdagsbarnet Julia og Christina. Klar for bassenget, leker, mye moro, pizza og kake, det er ikke hver dag man blir 9 år heller.

 

Så var det igjen litt dramatikk hos familien Uttberg. Skulle gi Christina en dusj mellom de to bursdagsselskapene da hun gled stygt på de våte flisene på badet og traff kanten på dusjen. Skikkelig irritert på meg selv jeg så det, men rakk ikke fram i tide. Mye hyl og skrik, samme armen som ble skadet sist. Is på armen og trøst, ble det ikke bedre så skulle vi selvfølgelig ta henne med til sykehuset, men ikke til Prince Court fant vi ut. Reiser vi dit igjen med en skade som har skjedd en helg, ja da ringer sykehuset sikkert politiet eller noe lignende. Hadde vi bodd hjemme i Norge hadde legevakten for lenge siden sendt inn en bekymringsmelding. Vi synes det er veldig bra at helsevesenet rapporter om slik, ikke misforstå, men det betyr ikke at man har lyst på en. Men det gikk bra denne gangen også, Christina dro på pysjamasparty-bursdag hos Sanna, og ble likeså godt invitert på overnatting :-)

Dresskoden for kveldens middag var smoking, Magne har faktisk to smokinger, men de er trygt plassert hjemme på Kolbotn sammen med hans kjole i hvitt og min bunad. Så det er ikke det at han ikke har, han har det bare ikke her. Etter en telefon til de rette menneskene ble han innvilget adgang med sort dress og sort slips :-) Kvelden på Raintree Club var uforglemmelig med sekkepipeorkester som marsjerte foran oss til bordet, klubbpresidenter og andre folk med fjonge titler, og mange tradisjoner fra britisk kolonistyre, formelt kalles det. Etter at presidenten hadde introdusert "final, but not least" tre ganger (!) kunne endelig Trond og Sonja tilslutt gå opp på scenen og motta sitt medlemskap i The Raintree Club. Tror vi alle ble litt nervøs av feilen, og ikke minst lattermilde. Etter en deilig middag var vi klar for pub og karaoke, vi regnes jo snart som asiatiske hele gjengen så dette var en helt naturlig måte å avslutte en fantastisk kveld på.

 Det er første gang vi har blitt ført til middag med sekkepipe musikk, men håper ikke det var siste.

 

Imponerende repertoar på disse folka, alle har sunget i kor og var det ikke for at karaoke stedet stengte kl. 01:00, så hadde vi sikkert hvert der ennå. 

 

En rolig søndag med sen start, god lunch, forberedelser til Christinas nye skoleprosjekt og picnic i "hagen" for Julia og Christina.

 

En ny uke er over. Nå nærmer det seg 17. mai og vi gleder oss stort. Gratulerer så mye med nasjonaldagen alle sammen, vi håper dere får en strålende dag :-)

Uke 61 (men egentlig ca. uke 203)

Vi hadde en fantastisk tur til Sri Lanka, været, menneskene, naturen, dyrelivet, maten, servicen og vårt reisefølge Minna, Jari, Anette og Anton var bare helt utrolig. Som Magne sa "en av våre beste turer ever", dette må vi anbefale videre. Så om dere synes denne bloggen er full av lovprisning til det nesten er kvalmt, så er ikke det vårt problem, for vi koste oss glugg ihjel mesteparten av tiden. Må også få legge til at det ikke var lett å velge bilder denne gangen, da vi hadde 1 700 av dem.

Vi hadde vår egen buss på hele turen, det var utrolig deilig å kunne legge seg rett ut da det var mye kjøring. Minna som hadde hatt kontakten med reisebyrået hadde klart sagt at pris betyr ingenting, safty first. Dette hadde reisebyrået tatt seriøst, så på flyturen til Sri Lanka satt vi business class og i grunn så bar resten av turen preg av dette.  

 

Første stopp på turen var hotellet Chaaya Wild som ligger i Yala National Park, det tok oss 8 timer å komme oss dit. På den kjøreturen fikk vi sett mye av Sri Lanka, sjåføren stoppet støtt og stadig for å vise oss forskjellige ting. Så det var en fornøyd, men ganske trøtt gjeng som ankom hotellet denne kvelden, etter 3,5 times flytur og 8 timer i buss. Vi gledet oss helt vilt til safariturene vi skulle på og til tider var det ganske vilt også.

 

 

 

Sri Lanka er kjent for sine edelstener, spesielt topaser, safirer og ametyster. Her stoppet vi opp for å se en av gruvene (eller rett og slett hølet i bakken). De heiser jorden opp og vips så kan det kanskje dukke opp en flott smykkesten. Her står Minna og Magne og ser på dagens fangst. Magne kjøpte en stein, jeg sa at jeg skulle få slipt den opp når vi kommer tilbake til KL. Det kom ikke på tale, dette ville herr Uttberg gjøre selv på hobbyrommet sitt hjemme på Kolbotn. For ordens skyld - det er her kun snakk om en bergkrystall.

 

Det gikk til tider rimelig langsomt på bilturen gjennom Sri Lanka.

 

Det var utrolig mye flott å se på veien og utrolig mange steder man bare måtte stoppe for å ta bilder.

 

Må skryte litt av Chaaya Wild, fantastisk service. Da jeg kom med et ønske ble det ordnet på under 2 minutter, akkurat slik jeg hadde lest på omtalen som andre hadde skrevet om hotellet. At ville villsvin og aper gikk rundt i hotellområdet gjorde safari opplevelsen enda større. Det lå en innsjø 15 meter fra vår hytte, da vakten fulgte Christina og meg tilbake på hytta etter middagen, brukte han lommelykten flittig retning innsjøen. Jeg spurte litt på fleip om han lyste etter krokodiller, noe han bekreftet. Dagen etter spurte vi litt mer om krokodillene, ja det var ca 20 krokodiller i vannet, de største opp mot 3 meter. Ungene fikk beskjed om å holde seg på stiene på hotellområdet etter dette, og vannet ble definert som forbudt område.

 

 En blid og fornøyd gjeng på safari :-)

 

 Spennende å være på safari, kanskje litt i overkant spennende til tider!

 

Jeg fikk ikke lov av Magne å skrive at elefanten var sint, den var kun amper (vi har nemlig sett en sint elefant da vi var på safari i Kruger parken i Sør Afrika og mannen har et poeng). Denne elefanten rugget først på den hvite minibussen før den gikk til den fremste bilen, rugget litt ekstra og knuste frontruten med støttenna! Det ble hektisk rygging da den ville hilse litt på oss også. Jeg personlig turde ikke røre på meg og satt bare å stirret på elefanten som kom nærmere. Hva de andre gjorde vet jeg ikke, men vi ble alle veldig imponert over guiden som regelrett hoppet fremover for å beskytte våre barna mot (kremt) den ampre elefanten. Elefanten ga seg ikke og fulgte etter oss, så ble det litt roping i bilen fra sjåføren som ikke vi forsto noe av. Guiden spurte oss "har dere noe mat i bilen"? Nei vi hadde kun vann. Akkurat da rygget vi forbi en stor bil fylt opp av indiske turister som satt og gomlet indiske delikatesser. Man skulle vært rimelig tett i snabelen om man ikke luktet den maten, de måtte gjerne ha satt curryn i halsen for vår del.

 

 Det var veldig mange forskjellig fuglearter i Yala og det krydde av vakre påfugler.

Påfulger er ikke bare flotte å se på, de smaker visst bra også..........
 



Vi fikk ikke sett leopard på safarien, men bjørn fikk vi sett. Den satt høyt oppe i et tre og spiste frukt. Fra treet hørte vi gode brummelyder og smatting, så frukten måtte ha falt i smak.

 

 

 God stemning rundt poolen, Magne og Jari koser seg ved bassengkanten.

 

 Ungene var veldig fasinerte over apene som holdt til rundt bassenget, de lærte fort at kom apene for nærme var det bare å sprute litt vann på dem.

 

Det var mange barnefamilier på hotellet og som det ofte er når ungene leker sammen, ja så slår vi voksne av en prat. Det var en veldig hyggelig fransk familie som kunne fortelle at de hadde nå vært på sin siste safaritur og hadde vært veldig skuffet over at de ikke hadde sett leoparder. De hadde pakket bort kameraene og var 500 meter fra hotellet. Da kom det plutselig to leoparder over veien rett foran bilen. Damen fortalte at hun ikke ante at de var så store, viste hånden opp til hofta. Akkurat der smilte jeg mer av høflighet enn av entusiasme må jeg innrømme, i tillegg fikk ungene ennå mer begrensning på friheten.

 

Etter et par dager på safari satt vi oss igjen i bussen, denne gangen til Galle, eller nærmere bestemt Hikkaduwa som er ca. 5 timers kjøretur fra Yala. Ved en liten landsby stoppet vi for å se på stolpefiskerne. Denne mannen som slett ikke er en ungdom står på denne pålen 2 timer om morgenen og 3 timer på ettermiddagen. Vi ble stående å snakke litt med lokalbefolkningen og dele litt av det vi hadde i bilen med barna som kom for å hilse på oss. En dame fikk noen rupee for at vi tok bilder av mannen på pålen. Jeg spurte om det var mannen hennes, nei det var broren som sto der. Hun fortalte videre at hun hadde mistet mannen sin under tsunamien 26. desember 2004, landsbyen var blitt veldig hardt rammet og mange mange døde. Man har lest om dette i avisen og synes det var forferdelig, men å stå og høre på disse historiene og se tårene som rant, det var sterkt. De hadde mistet de de var glad i og alt de eide, 70 % av kysten til Sri Lanka ble truffet den dagen og 35 000 mennesker omkom.

 

Stolpefiske, en utholdenhets og tålmodighetsprøve av de sjeldne

 

 Anne og Christina foran en fargerik og ikke helt moderne asiatisk fiskebåt

 

Vi var utrolig heldige, flere skilpadder la eggene sine på stranden på hotellet vårt og med vår utrolige flaks var det i tillegg klekketid. Vi fikk dermed gleden av å hjelpe nyfødte skilpaddebabyer ut i havet. En stor opplevelse for både store og små.

 

 Her slipper Anton og Christina ut de små baby skilpaddene, nå er det bare å håpe på at noen vokser opp og kommer tilbake og legger egg

 

 Kveldsbilde av Anette, Christina og Anton i vakker solnedgang

 

Kom da, kom da... helt utrolig å kunne håndmate havskilpadder. Denne damen er ca. 80 år og holder seg meget godt for alderen syntes vi.

 

Et meget forelsket og fornøyd par, nyt livet å gi blanke blaffen i regninger og unger (i hvert fall av og til :-) 

 

Etter en fantastisk badeferie reiste vi videre, denne gangen til Colombo, hovedstaden på Sri Lanka. Vi hadde ikke mye tid og leide derfor tre Tuk-Tuker, beste måten å se& en by på synes vi. Drinker på Galle Face Hotel fra 1864 og besøk i Gangaramaya buddist Temple, som er det flotteste templet de har i Sri Lanka sier Lonely planet, og vi er ganske sikre på at de har rett. Vi fikk også med oss det beste shoppingsenteret byen har å by på (knøttlite for oss som bor i KL .-)

Anette, Anton og Christina på sjøsiden inne på Galle Face Hotel.

Besøk i det flotte Gangaramaya Temple.

 

Vel der var vår tur over og tilbake til livet i KL. Magne på arbeid, Christina på skolen og jeg trente pilates på morgenen. Hyggelig lunch med mine favorittjenter i KL, Ingeborg og Sonja. Hverdagslivet er på plass igjen og det er ikke så verst det heller.

 Golf på KDE med Monica, flott å være tilbake.

 

Vi går en litt spennende helg i møte, det er valg i Malaysia. Valget denne gangen virker ikke så sikkert som det har gjort for partiet som har hatt makten i 56 år her i Malaysia. Det kinesiske delen av partiet har blitt sterkt og det kan bli et maktskifte. Statsministeren (Najib Tun Razak) har, og dette kun for sikkerheten for landet selvfølgelig, mobilisert hæren og gjort klar fengselceller for politiske motstandere. Ryktene sier videre at den kinesiske delen av befolkningen i Malaysia gjør seg klar til kamp om dette senarioet skulle finne sted. Bare en litt artig opplysning på slutten; Faren til Najib var Malaysias andre statsminister Tun Abdul Razak, mens onkelen, Tun Hussein Onn, var landets tredje statsminister. Ganske utrolig når Malaysia kun har hatt 6 statsministere.

Hyggelig lunch med mannen og helgen har startet :-)

 Fredagskveld med Henny som overnattingsgjest, taco, bingo og filmkveld.

 

 

 Her er Miranda, Olivia, Christina og mamma Angela. Mamma Angela er et fyrverkeri, hun og mannen tok med en hel haug med småpiker på Skytrex (hinderløype i jungelen) fra kl. 1100- 1700. Dette var avskjedspartyet til Olivia og Miranda, da de flytter fra KL til Indonesia, Jakarta. Må innrømme at det er litt vemodig, jentene har kjent hverandre i 4 år og gikk sammen i barnehagen.

Her tar reisebyrået Uttberg, som i anledningen har inngått samarbeid med Strigen-Ajer Laos Expressen AS, en liten men velfortjent lunch. Godt jobbet, vi gleder oss :-)

 

En ny uke er over og det er søndags kveld. Min kjære mamma ble 80 år i går, gratulerer så mye med dagen :-) Vi skulle så gjerne ha vært der og feiret dagen med deg.