Uke 64 (men egentlig ca. uke 206)

Mandag, ny uke og mulighetene står bare og venter på oss. Starter med bloggen med litt hverdagsbilder denne gangen.

 2 pilates timer i uken, det er jeg som åpner lokk som ikke vil rikke på seg her i huset. "Jeg kan ta det jeg vennen" piff lyd fra kruken høreres "who's the man!?"

 

 Magne på sitt "kontor" på Pavillion. Mannen sverger til å sitte i kontorlandskap, da får man mer kontroll på hva som skjer. Tror nok at asiatene synes han er en smule eksentrisk, kontrollfrik er nok mer riktig.

Så var det vår lille solstråle, som elsker å leke Ninja og spion for tiden. Hun sniker seg rundt og skremmer livet av oss hele tiden. Det hjelper ikke at vi forteller henne at foreldrene hennes begynner å bli gamle og er redd for hjerte, vi har mistanke om at dette gjør det ennå morsommere. Siden vi synes det er ekstremt lite kult, har baderom blitt forbudt område for Ninjar og spioner.

 

Flott dag på golfbanen KDE, men alle var enige i at banen har forfalt så mye at trolig siste gang på lenge vi reiser dit. Utrolig trist synes jeg, har vært en av mine favoritt golfbaner.

 

Monica, Ammi og jeg måtte bare flire. På et av utslagene lå alle tre ballene på linje med en halv meter mellom. Vi fikk besøk av aper da vi spiste lunch, de klatret på bordene og var noen skikkelig ugagnskråker.  

 

Livets små overraskelser. Bilen min var ferdig på verkested og regningen kom på RM 550, betydelig beløp her i Malaysia. Jeg bestemte meg for å reise bort til Hock Choon å presentere regningen, da det tross alt var deres dreneringsrist som var årsak til skadene på bilen. Jeg må innrømme at mine forhåpninger ikke var store, men det var verdt et forsøk. Ble tatt i mot av en meget hyggelig mann som var sjefen for Hock Choon. Han hadde ventet på meg og var meget glad for å se at jeg så frisk og opplagt. Jeg takket for dette og presenterte regningen, var klar for å forklare hva som hadde skjedd. Han var informert om alt sammen og kunne bare beklage på det sterkeste overfor meg og min familie?? Han gjentok igjen hvor glad han var for å se at jeg var OK. Deretter gikk han til en kasse, dro opp 550 RM og spurte om alt nå var greit med meg og bilen. Jeg må innrømme at jeg ble veldig glad og ikke minst veldig overrasket hvor enkelt dette gikk. Sjefen og han som er ansvarlig for parkering fulgte meg til bilen da jeg skulle dra hjem. Han som da var ansvarlig for parkering fortalte meg da at de hadde vært så bekymret. Jeg sa at det var veldig hyggelig, men alt gikk jo bra. Da kunne han fortelle at før jeg rygget ut bilen, hadde jeg vært i ferd med å besvime, jeg hadde blitt likblek og i tillegg hyperventilert. Hva?? Det husker jeg ikke noe av, det jeg husker er at jeg lente meg mot bilen tenkte hvordan i hel.. skal jeg klare dette, ja jeg følte meg litt uvel, men det er tross alt kun en bil. Sjefen la raskt til at nå var staben nøye instruert om kom en kunde i sjokk igjen, må de ringe lege og ikke la kunden kjøre bil. Vel, det forklarer ihverfall hvorfor jeg fikk pengene så raskt, han var nok redd for at jeg skulle saksøke de eller noe slikt. Vil legge til at jeg hverken hyperventilerte eller holdt på å besvime, men det er ingen tvil om at det lønner seg at noen trodde det.

Ingeborg og jeg lader batteriene til Laos turen med et besøk på spa :-)

"Hva driver du med da?", "Jeg arbeider med mitt skoleprosjekt, hysj - top secret."

Mette, Tove Cecilie, meg, Anette, Ingeborg, Sonja og Sidsel på bokklubb hos Anette. Jeg kommer til å savne disse damene.

Med langhelg i Laos for de voksne må man sørge for at datteren blir tatt godt vare på i KL. Hun er så heldig at hun skal være 3 dager hos familien Bjørshol, og en med Enma her hjemme. Tror knapt hun vil merke at mamma og pappa ikke er tilstede........

 



Christina trygt plassert hos familien Bjørshol, her er det fredagsmiddag med taco :-))

Når dere leser dette sitter vi på et fly til Laos, nærmere bestemt hovedstaden Vientiane. Vi har forhåpentligvis noe godt i glasset og skåler med Ingeborg og Joar.  Dere vil høre fra oss i juni, hvor vi helt sikkert vil fortelle dere om hvordan vi hadde det på tur. Vi ønsker dere i mellomtiden alt godt.